Sacrament of Penance and Reconciliation

Jan Christensen

09.08.2019 - 10.08.2019

Skjermbil1

 

Fra 8. - 10. august i år viste QB utstillingen "Sacrament of Penance and Reconciliation" med Jan Christensen. De som var tilstede på åpningen kunne se et skilt som informerte om at NRK filmet til et TV-program om kunst. Noen kan ha stusset over både TV-teamets tilstedeværelse og at Christensens kunst ikke nødvendigvis liknet så mye på det han har gjort tidligere.
 
Folkeopplysningen har lenge jobbet med å lage et program om kunst der fysiker og programleder Andreas Wahl dykker inn i kunstverdenen og forsøker å forstå hva som gjør noe til et kunstverk.  I starten av 2019 innledet Wahl og Christensen en dialog og et samarbeid om dette prosjektet. Som en del av programmet ønsket Wahl selv å prøve seg som kunstner, i Jan Christensens navn. Konseptet var at Wahl skulle tre inn i rollen som Christensens assistent, og med minimal veiledning lage all kunsten til en av hans utstillinger. Christensen på sin side skulle forsvare den som sitt eget arbeid i offentligheten og gjennom vernissasjen.

Jan Christensen er en kunstner som gjennom hele sin karriere har utforsket og utfordret kunstens grenser. Christensen syntes prosjektet var spennende og annerledes, og takket derfor ja til å være med. Både Christensen som kunstner og QB som galleri ser på dette prosjektet som et konseptuelt kunstverk i seg selv. Kan en fysiker med minimal kjennskap til kunst tre inn som assistent til en kjent og etablert kunstner? De som så utstillingen trakk nok sine egne slutninger rundt dette, og vi er spent på programmet og Wahls konklusjoner av sitt arbeid med flere måneders research innenfor kunstfeltet.

--

Fra utstillingsteksten

En mann snakker usammenhengende om seg selv. Konturene av et liv –  det virkelig levde, det ønskede eller gjennom sosiale medier prosjiserte – finnes som sirlig plasserte fragmenter i bakgrunnen. Det bærer preg av etterforskning, orden, kontroll – et mønster, men brukket i biter. Det ødelagte, knuste, skadde – eller kanskje ufullendte – er gjennomgående i Jan Christensens «Sacrament of Penance and Reconciliation». Tittelen henspeiler på den katolske kirkens skriftemål og syndsforlatelse, og derigjennom mulighet til å oppnå frelse, men foruten tittelen er det lite religiøst over Christensens verker. Derimot bringes tankene hen mot ønsket om helhet, om å heles, eller kanskje snarere gjenforenes med det som har gått tapt. 

Det digitalt kyndige, projiserende selvet er rikt til stede i Christensens prosjekt, men hva som er selvfortelling og hva som er fortellingen om en selv forblir usagt. I hovedverket «From the shadows of what we know/Mirror” blandes det subjektive og objektive sammen, det er uklart hvem som har den narrative makten, og om subjektet er et offer eller en overgriper. Tittelen vinker muligens til den danske litteraturkritikeren Poul Behrendts bredt anlagte analyse av den skandinaviske virkelighetslitteraturen, og med det autofiksjonens ofte problematiske sammenblanding av biografisk virkelighet og kunstneriske påfunn. Verket stiller grunnleggende spørsmål rundt individets eierskap til egen historie, og kan på flere måter leses som en historie om tap – tap av privatliv, men kanskje først og fremst et mer grunnleggende tap av øyeblikkene i en verden der det forventes at øyeblikkene deles. 

Om maleriets flate er manesjen for kunstens hang til selvkritikk og dens kontinuerlige kamp for å forsvare seg selv mot kritikere og fiender, så er slagets farge hvitt. Det tilsynelatende tomme, hvite lerretet, med dets minimalistiske orden og simplisitet, har siden Malevichs flytende firkant vært kilde til endeløs irritasjon og fascinasjon. Mens det hvite tradisjonelt representerer uendelighet, tidløshet og ro, er hvitt hos Christensen snarere forbundet med ubehag og tap – av kvalitet, taktilitet, det menneskelige.

Christensen gjør sin egen vri på «anti-painting» eller «bad-painting» når han lar en håndverker møysommelig tildekke røft utførte skisser med hvitt. Viljeløst, men målrettet sletter han spor, nivellerer, jevner ut. I likhet med et opphøyet sluk plassert på et hvitt baderomsgulv, er det både upåklagelig og elendig utført håndverk på en og samme gang. For verken TEK17 eller alle verdens våtromsnormer kan frelse oss fra oss selv når vi går til krig mot det grunnleggende menneskelige.

Jan Christensen (f. 1977, København) er en norsk billedkunstner med internasjonal utstillingsvirksomhet. Han er kjent for en lang rekke appropriasjonsbaserte veggmalerier gjennom 2000-tallet samt tekstarbeider og prosjekter med maleri, fotografi og skulptur som gjerne har problematisert og utfordret kunstens rammeverk. Christensen har hatt separatutstillinger ved institusjoner som Kunsthaus Baselland, Basel; Artsonje Art Center, Seoul; Stenersenmuseet, Oslo; Galleri F15, Jeløya; Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand; Stedelijk Museum voor Actuele Kunst (S.M.A.K.), Ghent;  Kubus Lenbachhaus og Städtische Galerie im Lenbachhaus und Kunstbau i München i tillegg til en rekke private gallerier siden 2001. Hans arbeider finnes i flere private samlinger nasjonalt og internasjonalt samt Nasjonalmuseet for Kunst, Arkitektur og Design og Astrup Fearnley Museet i Oslo