Drowning Sun

Magnus Vatvedt

30.04.2021 - 30.05.2021

 

Qb_2021_03_Drowning_Sun_WebRes_54

 

De formale egenskapene i Magnus Vatvedts seneste malerier vitner om en interesse og forkjærlighet for et ubeskjedent utrykk. Kunstneren forholder seg til en ekspressiv tradisjon, tilsynelatende uten å ironisere over den, men snarere med et ønske om å tilføre den et ytterligere meningsnivå. Dette er i så fall et kjærkomment bidrag til samtidsmaleriets diskurs i en tid da maleriets historie og virkemidler til stadighet vris og vendes på, for på stadig nye «konseptuelle» måter å skape de samme uttrykkene igjen og igjen uten at noe vesentlig nytt egentlig oppstår.   

Hos Vatvedt er det ingenting som vitner om en slik distansert interesse for å gjøre maleriet «konseptuelt». Snarere er det snakk om store, brede ekspressive gester, med en malerisk nerve som på avstand virker kjent, men jo nærmere på maleriene man kommer, jo tydeligere blir det at vi har å gjøre med noe helt annet enn olje. 

Teknikken som er benyttet er som i tidligere arbeider basert på kunstnerens foretrukne blanding av lim og sand. Limet påføres lerretet med palettkniv hvorpå det oppstår et umiddelbart behov for så raskt som mulig å påføre sanden før limet tørker. Prosessen fordrer en presis kombinasjon av planlegging, spontanitet og teknisk gjennomføringsevne. 

I fotografiske gjengivelser er dette elementet stort sett usynlig. Oversiktsbilder og digitale foto gir få hint om hvilken opplevelse man får av maleriene på nært hold. Den nye serien som presenteres i denne utstillingen er på mange måter friere i uttrykket enn hva tidligere verk i serien har vært. Strøkene er noe mindre enn før, og det er flere innslag av klassisk drip-painting, et element som både gir maleriene et mer spontant preg ved første øyekast, men som også samtidig potensielt innebærer det helt motsatte når man tar sandteknikken i betraktning, ettersom det ville innebære et voldsomt forseggjort detaljnivå dersom det skulle være slik at også disse delene av maleriet er komponert og gjennomført hver for seg. Hvorvidt de er det eller ikke fremstår uansett ikke som spesielt viktig. Det er ingenting med disse arbeidene som gjør at man egentlig lurer på slike spørsmål. De er simpelthen malerier som gir to ulike nivåer av opplevelse, på avstand og på nært hold. Slik er det selvfølgelig egentlig med alt maleri, tenk bare på hvordan en Thaulow gir én bestemt figurativ opplevelse på avstand og et helt annet, oppløst innhold på detaljnivå. Det som imidlertid skiller Vatvedts to billednivåer fra dette, er at de her er sidestilte. Det er ingenting med disse maleriene som på samme måte som hos impresjonistene eller pointillistene skal få oss til å være imponert over at de virkemidlene man kan se up-close gir det figurative innholdet man ser på avstand. Dette ville være et helt irrelevant poeng i denne sammenheng. Tvert i mot er det egentlig forskjellene i seg selv som er mest interessante, og det som utgjør den maleriske spenningen i arbeidene.

Tett på gir disse ørsmå komponentene overflaten en glitrende finish som reforhandler balansen mellom maleriets komposisjon som helhet og bestanddelene som selvstendige objekter og virkemidler i denne helhetens tjeneste. De drar oppmerksomheten mot den evige vekslingen mellom å se, tenke og føle noe på mikro- og makronivå. Det er ikke uten grunn at Kristian Skylstad i en tekst om en av Vatvedts tidligere utstillinger hos QB kunne trekke paralleller mellom sandkornene og stjernehimmelen. 

Den estetiske funksjon og konsekvens sanden har for opplevelsen av maleriet er ikke minst hvordan de bidrar til å motarbeide og trekke seg unna noen som helst form for glatthet. Dermed oppnår verkene en langt mer fysisk, taktil substans, bortenfor billedrommet, eller kanskje snarere på betrakterens side av billedflaten, inn i det fysiske rommet vi som betraktere beveger oss gjennom. Som sådan forblir de hele veien bilder, selvsagt, men de er også objekter, endatil funnede objekter, eller om man kanskje skulle si plukkede objekter. Og når noe er plukket, så kommer det fra et sted. Maling kommer fra ingensteds, men sand vil alltid ha en adresse. Nå er det uansett ikke helt slik at sand har noen iboende stedegen kvalitet vi trenger å forholde oss til; geologisk sett har den jo det, men denne er ikke av avgjørende betydning for den estetiske opplevelsen av sanden som kunstnerisk material i denne sammenhengen. 

Valget om å benytte sand i stedet for olje har selvsagt også andre implikasjoner. Olje er et tungt gjennombehandlet material, og oljemaling er som sådan ingen nøytral beholder hvorigjennom maleren på magisk vis formidler sine ekspressive gester. Sand er i den forstand «renere», eller snarere ikke-nøytral på en simpelthen annerledes måte, et alternativ som i seg selv ikke handler om alternativet som sådan, men om hvilken bruk som gjøres av den. Det viktigste i forbindelse med Vatvedts malerier fremstår å dreie seg om sandens fysiske egenskaper, både visuelt og taktilt. 

Ikke bare unnlater Vatvedt dermed altså å ironisere over det ekspressivt ambisiøse maleriet, han tar det enda lenger i den forstand at det han egentlig driver med er å lade det ytterligere, han gir det en fysisk komponent som kan sies å være, om ikke metafysisk, så kanskje i hvert fall uttrykk for en slags sandens magiske realisme. I den forstand gis også maleriet muligheten til å inngå i en annen kategori billedproduksjon, abstrakt og realistisk på samme tid.

Magnus Vatvedt, Playa Ventanilla (Mexico) #1, 2020, sand from the pacific coast of Mexico and pva on cotton canvas, 180 x 140 cm

Magnus Vatvedt, Playa Ventanilla (Mexico) #1, 2020, sand from the pacific coast of Mexico and pva on cotton canvas, 180 x 140 cm

Magnus Vatvedt, Playa Ventanilla (Mexico) #1, 2020, sand from the pacific coast of Mexico and pva on cotton canvas, 180 x 140 cm