Tennessee Waltz

Marianne Heske

12.01.2018 - 03.02.2018

soundtrack

_DSF4763-HDR

 

I remember the night and the Tennessee Waltz 
Now I know just how much I have lost 

Når det likevel ytterst dreier seg om hukommelse kan jeg like så godt fortelle om noe som skjedde 1980. En god venn, kjent for å brenne alle sine penger på plater – nå, vi gjorde jo alle det i 1980, og med god grunn - fortalte, tidlig en morgen, om et fryktelig mareritt han våknet opp fra i panikk natten før. I drømmen brant det i huset, brannvesenet var på vei, og fra sitt rom i andre etasje begynte han fortvilt å hive sine plater ut av vinduet. Lettelsen av å våkne opp fra dette scenariet var enorm, men en nagende uro hadde likevel fått feste. Alle rundt bordet var helt på bølgelengde, og en diskusjon om hvilke plater man ville berget først fulgte som naturlig konsekvens, før det plutselig bare stoppet opp. Det var ingen av oss som egentlig ville tenke over muligheten. En spøk om at det tross alt var flaks vår venn ikke var søvngjenger – hva hvis han faktisk hadde kastet ut platene når han våknet – avsluttet det hele. Og jeg har ikke tenkt på det siden. Før nå. 37 år senere.

Og jeg må bare konstatere at jeg fortsatt ville redde vinylen først, så kassettbåndene, og hvis det fortsatt er nok tid; CD. Familiealbum, ungenes tegninger, kjærlighetsbrev og alt det andre man samler på seg – bøker, bondageutstyr, pene lampetter, kaffemugger

 – er for all del ikke uviktige, men det er nå altså sånn at dette handler om platene. Det var bestandig sånn. Og jeg tror ikke bare det er en generasjonsgreie, og jeg tviler sterkt på om det i første rekke er motivert av noen form for sentimentalitet. Nei, det er fordi musikk er viktig, og fordi det finnes grunn til å tro denne verden er en eneste svær recording device. Det er og blir sånn, at mange mennesker ikke leser bøker, og at billedkunst er for spesielt interesserte. Det finnes de som ikke gidder se en film, og teater er åpenbart ikke for alle. Men det skal godt gjøres å finne noen som er så pill råtten at de ikke liker en eller annen form for musikk, eller i det minste en liten sang mor lærte de som barn. Musikk går bestandig rett inn i nervesystemet, og gjør en bypassoperasjon forbi referanseapparatet (selv om det for sånne nerder som meg mer enn gjerne vender tilbake dit etterhvert). Det er enklere å huske viktige hendelser og begivenheter koblet opp mot musikk – den tar deg rett tilbake til øyeblikket, der det å se gamle fotografier bare understreker distansen i tid.

Så når noens platesamling blir spist opp av flammene, er det selvsagt en katastrofe. Ikke bare for den uheldige, men for hver og en som får høre om det. Og for alle oss som oppsøker QB og Marianne Heskes meditasjon over det tapte. Ikke fordi musikk bare forsvinner så der – det finnes som oftest enda noen eksemplarer av en plate et sted der ute i verden, men fordi slikt er dypt personlig; det er om nettopp det eksemplaret man skrev sine initialer på når man gikk på ungdomsskolen, den med det lille hakket mot slutten av b-siden som kom av at man var litt ustø en gang, eller den artisten selv en gang skrev navnet sitt på fordi man sto i kø og ventet. Men selv med alt dette tror jeg ikke vi en gang er i nærheten av å skjønne hvor viktig musikk er. Eller hvor voldsomt den type tap er. Det er mye mer å si om det, men det er tross alt mer effektivt å se det direkte. Plastikken som smelter, de forkullede kantene på konvolutten, og ikke minst selve mengden. Det er ikke et spørsmål om at det er så viktig eller uviktig som man vil det skal være, men helt omvendt; hvor viktig eller uviktig man selv er.

Kan minner brennes?

 

Nesoddtangen i desember 2017

Tommy Olsson

 

image001

 

All wet, hey, you might need to raincoat 

Shakedown, dreams walking in broad daylight

Three hundred sixty five degrees . Burning down the house.

Talking Heads from the Speaking in Tongues album, 1983

 

The sound we hear walking into the room is the honeyed voice of Patti Page and her Tennessee Waltz. Precisely a love song with the noise of the rustle of an old record, which is obsessively repeated. A love story of abandonment from the fabulous' 50s. An age that reminds us of the Cold War in a time that does not want to become a photocopy of our past. A white noise that recalls the intense smell of fire, which consumed all these songs, that consumed all our music. The enchantment for Art as stated by conceptualism (conceptual theories) remains the same in his presence or in his absence. We stand in front of this black tracks now immersed in their ashes. Ashes to ashes sang David Bowie for an audience always ready to succumb to the charm of the ruins, and the melody of an old song. A sound installation or a visual installation? Here, the dream of zero degrees for an immediate relation with art just magically happens like in many successful pieces of Marianne Heske. It has the effect of the silences of John Cage, or is it Cage‘s silences that imitates  the formats of Pop music?

A wink to his famous 4’33 pieces and one to Woodie Guthrie the folk singer that had a great admiration for the minimalist composer.  Nothing out of the ordinary, but art after Pop and in the era of mechanical reproduction it ends up looking like something already seen and already listened. Not this! On the floor and in the air is another disorienting and generous gesture of an artist who operates by dedicating herself to a transfer of feelings, without being sentimental. Only by simple and minimal means,  and for this reason so effective. (efficient?) The nine hundred charred vinyl records in the new installation by Marianne Heske, have the effect of Cage's prepared pianos.

She has collected them as fossil matter, rescued from a house that burned down, just as when she works with buildings and nature. A site-specific feeling brings us memories of formats that have marked many people’s lives. We are listening and watching as she (Marianne) composes memories and how they all resound together in a subliminal melody. It is a philosophical DJ set that binds the audience to the materiality of what his played by the image. We almost return to the origins of silent cinema with Heske's minimalist score. Almost like a serial music composer descending from her studio in Oscarsgate. Automatic for the People, as the title of an R.E.M album.

She invites the audience to ‘take a walk on the wild side’ with the conceptual awareness of her art. Heske has collected not only an entire collection of burned vinyls, but the memory of many other people, spaces and forms. ‘Burning down the house’, was a successful song, that came to my mind, and perhaps it was destroyed and lies in this pile?

Tennnesse Waltz is an invitation to dance a last waltz, to immerse oneself in the epiphany of Marianne Heske’s art. This is not a romantic image, against all the clichés of today practices and for the immediacy and strength of her work. Like a ‘private dancer’, Marianne Heske knows that it is necessary to leave the public in the company of their thoughts, with the aftermath of her ideas rather than with the materiality of her work.

 

Oslo, December 2017

Ivo Bonacorsi

Bilde 1
Bilde 2
Bilde 3
Bilde 4
Bilde 5
Bilde 6
Bilde 7
Bilde 8
Bilde 9
Bilde 10