Dannelse

Thomas Kvam

22.04.2022 - 22.05.2022

 

2022_04_Qbg_Thomas_Kvam_WebRes_04

 

Notater fra atelieret
Thomas Kvam
Lochau, Østerrike

Inspirert av Asger Jorn og hans komparative vandalisme har jeg opparbeidet en samling pressefotografier hvor skolevandalisme er motivet. Bildene er fra 60-tallet og tiårene etter, kjøpt fra nyhetsbyråer i USA. To av dem viser skoletavler utsatt for hærverk og påført graffiti. I en serie malerier har jeg rekonstruert motivene hvor skoletimenes pedagogiske krittrester og spor av svampens utviskinger, settes opp mot graffitien. Mens jeg jobbet med maleriene var det som de grønne lerretene ble hjemsøkt av kunsthistoriens abstrakte ekspresjonisme, signert Robert Motherwell eller Cy Twombley.

Under arbeidet med maleriet av en skoletavle tagget med en sort sirkel, oppstod et tankesprang. Den sorte sirkelen minnet meg om Kubricks film 2001: En romoddysse og den kunstige intelligensen HAL 9000s ikoniske sorte rødglødende videoøye, som spiller en så skjebnesvanger rolle i filmen. Men nå var øyet sluknet, kanskje dødt. Er ikke mitt eget blikk, øyets dannelse, opplært av kunsten og kunsthistorien, et slags software, på jakt etter det tidløse? I det videre arbeidet fikk jeg hjelp av min egen HAL 9000 på atelieret – Googles AlpaZeroOne/Deepmind.

Om dannelse er kultivering av det menneskelige, er det ikke det skjeve, irrasjonelle og uforutsigbare, det som ikke kan forutsies av en algoritme, som er dannelsens grunn? Dette kan vel aldri kopieres av en maskin som er rasjonelt programmert, og hvor ethvert kaos bare er tilsynelatende? Tanken er nærliggende, men når jeg skriver dette og løfter blikket fra laptopen, ser jeg de to portrettene av Van Gogh som henger foran meg på atelieret. De er skapt av den kunstige intelligensen. Er det ikke et anstrøk av sorg i øynene, muligens noe anklagende. Har jeg gjort noe galt. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Er det Googles kunstige intelligens, Deepmind som skimtes bakenfor øynene? Kanskje spørsmålet ikke lenger er hva som ser, software eller algoritmer, men hvem som stirrer tilbake på oss mennesker? Kan ikke det samme sies om de glemte maleriske gestene, vandalismen og graffitien i de gamle pressefotoene?

Ved enden av skrivebordet ligger en skulptur på gulvet. Med verkende fingre og armer har kinofilmens omtrent fire kilometer lange og 0.14 millimeter tykke remse av 35 mm film, blitt kveilet sammen, og over tid vokst til en sort massiv klump. Filmen er nå blitt et kunstverk, for alltid ødelagt som fortelling, men på samme tid fremtrer dens materialitet, ikke ulikt Van Goghs berømte maleri av bondeskoene, for meg. Den blir et slags meditasjonsobjekt, en lineær fortelling som tvinnes om, kveiles rundt om og om igjen, til punktet hvor filmen er et stort tredimensjonalt punktum.

Jeg er snart femti år og i hendene holder jeg et dødt medium. Utenfor atelieret synger fuglene. Det er vår.

Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022
Thomas Kvam, Dannelse, QB Gallery, Oslo 2022